Et bussdikt

Jeg skal dra av sted, en iskald vinterdag
Til bestemor, hun har fått slag.
Jeg har dårlig tid, hva skal jeg gjøre?
Sykkelen har frosset, er for liten til å kjøre.
Det er ganske langt så jeg kan ikke gå,
Rulleskøytene er for små.

Jeg tenker: bussen kan jeg ta!
Men vet du hva jeg kommer på da?
Bussen går ikke hit noe lenger.
Om to timer kanskje,
Men det er ikke det jeg trenger.
(om to timer kan bestemor være død for alt jeg vet)
og dessuten har jeg ikke penger...

Jeg ønsker meg en buss som koster ingenting
Den kan kjøre meg rundt omkring
Og hvis jeg bare sier pling!
Så stopper den ved første sving.

Men politikerne sier: Vi bygger en vei!
En kjempestor og tjukk og brei!
Da skal du se at alt ordner seg!
(blir bestemor frisk også?)

Da synes jeg ikke at de er no grei
Firefelts motorvei er ikke no for meg
Mer veier, mere biler, mer biler, mere vei
En ganske ond sirkel sir no jeg.

Veier over alt, jorda blir en autobane
I hver vår motorkasse må vi sitte og glane.
Kan ikke gå ut, for da får vi ikke puste.
Når havet stiger begynner bilene å ruste.

For bilene slipper ut CO2.
Verden går i dass, men jeg sier: KO-KO!
Forurensing har vi nok av allerede
Vær så snill, velg bussen i stedet.

Hvis alle tenker på samme måte
Begynner kanskje politikerne å gråte
De må glemme veien, heller penger til buss,
Og nåde dem hvis det blir noe kluss.
Rop det så høyt at folk hopper i taket:
Gi oss gata, og jorda, tilbake!

(For spesielt interesserte: bestemor var allerede død da jeg kom fram. Jeg klarte å gjenopplive henne, heldigvis. Bestemor eren stabeis. Hun sier hun ikke skal dø før vi har fått et bedre busstilbud. Først da kan hun få ro i sjela. Bestemor er veldig gammel, så hun håper hun kan få ro i sjela ganske snart)

Diktet er skrevet av Elin i Trondheim Natur og Ungdom.